Denne teksten er automatisk oversatt og kan derfor avvike fra originalen. Ingen rettigheter kan utledes fra denne oversettelsen.
Avlytting er av stor betydning for etterforskning og nasjonal sikkerhet. Verdien av dette verktøyet for rettsvesenet og sikkerhetstjenestene er udiskutabel og står ikke til debatt. Men for at avlytting skal kunne skje, må telekommunikasjon være avlytbar. Denne studien handler om hvordan avlytbarhet best kan sikres.
Denne undersøkelsen, utført på oppdrag fra Departementet for Økonomiske Saker, evaluerer politikken for avlytbarhet slik den er nedfelt i kapittel 13 i Telekommunikasjonsloven (TW). Avlytbarhet refererer til å sikre muligheten for undersøkelse av telekommunikasjon (avlytting og krav om bruker- og trafikkdata). Kapittel 13 i TW pålegger tilbydere av offentlige telekommunikasjon å sikre denne avlytbarheten.
Politikken for avlytbarhet stammer fra perioden 1996-1998, med Policyintensjonen om å ha bemyndigelse til å avlytte telekommunikasjon og overføringen av dette til Telekommunikasjonsloven i 1998. Telekommunikasjonen utvikler seg imidlertid kontinuerlig, både i markedet og i teknologien, noe som setter avlytbarheten av telekommunikasjon under press. Formålet med denne studien er å undersøke om politikken for avlytbarhet tidligere er tilstrekkelig gjenspeilet i lov- og regelverk, og om politikk og lovverk er tilstrekkelige for fremtiden i lys av utviklingen innen telekommunikasjon.
Denne evalueringen fokuserer i stor grad på de tre viktigste søylene innen politikk og lovverk, nemlig den generelle forpliktelsen om at offentlig telekommunikasjon må være avlytbar, plikten til å samarbeide for telekomtilbydere, og kostnadsfordelingen. Undersøkelsen, som på grunn av begrensede ressurser ble utført som en kvalitativ, og ikke kvantitativ, evaluering, ble gjennomført ved hjelp av intervjuer med behovsstillerne (justis- og etterretningstjenestene), telekomtilbydere, tilsynsorganer og andre eksperter, supplert med litteraturstudier. Resultatene fra undersøkelsen inneholder i stor grad synspunktene til behovsstillerne og tilbyderne; konklusjonene og anbefalingene er utarbeidet av forskerne.
