Timon, først og fremst: hva mener vi med kunnskapssikkerhet?

Kjernen er å forhindre at kunnskap som utvikles i Nederland til slutt skader vår sikkerhet.

Dette kan skje på ulike måter, som må forhindres gjennom god politikk for kunnskapssikkerhet. En måte er for eksempel uønsket overføring av kunnskap. Likt som et innovativt selskap beskytter sine patenter, sørger vitenskapen for at dens mest sensitive kunnskap ikke utilsiktet faller i gale hender eller misbrukes av andre land for eksempel til militære formål. En annen er hemmelig påvirkning. Dette omhandler statlige aktører som påvirker og setter press på forskere i Nederland, slik at de ikke fritt kan utføre sin forskning.

Dersom nederlandsk vitenskap er for naiv på dette området, eksisterer for eksempel risikoen for at mennesker andre steder i verden blir undertrykt eller skadet med kunnskap som er utviklet i Nederland. For eksempel ansiktsgjenkjennelsesprogramvare som er utviklet for å spore opp kriminelle, men brukes andre steder for å spore opp dissidenter fra et utenlandsk regime og dermed undertrykke demokratiet.

Kunnskapssikkerhet ser ut til å raskt ha kommet på dagsordenen de siste årene. Hvor kommer dette fra?

Dette har alt å gjøre med verden rundt oss. På grunn av økte geopolitiske spenninger, har fokuset på vitenskap endret seg. Regjeringer og institusjoner ser nå at kunnskap og teknologi (tenk på AI, brikker eller bioteknologi) også er strategiske maktfaktorer. Det store spørsmålet er: hvordan forblir man et åpent, internasjonalt kunnskapsland uten å være naiv angående risikoene? Denne presserende følelsen er nå vidt kjent.

Hvordan ser du på dette?

Jeg ser først og fremst hvor raskt utviklingen har gått. Der kunnskapssikkerhet først var noe nytt eller til og med abstrakt for mange institusjoner, har nå nesten alle institusjoner orden på sine saker med egne retningslinjer og prosesser. Det finnes noen institusjoner uten retningslinjer, men disse har bevisst vurdert at de ikke trenger retningslinjer fordi de for eksempel nesten ikke samarbeider internasjonalt.

Dette har tydelig hatt effekt: institusjoner identifiserer risikoer bedre og er bedre i stand til å begrense disse selv. På den måten har kunnskapssikkerhet på kort tid blitt voksen. For noen år siden så institusjoner og forskere på kunnskapssikkerhet som en trussel mot åpen vitenskap. Nå ser vi en vending: kunnskapssikkerhet blir stadig oftere sett på som en forutsetning for å beskytte åpen vitenskap. Dette er en ganske stor endring.

Hvordan har myndighetspolitikken bidratt?

I begynnelsen var rollen til myndighetene virkelig avgjørende. Det ble bevisst valgt et modell som fokuserte på bevisstgjøring og institusjonenes eget ansvar. Loket Kennisveiligheid har fungert bra her: ved å gi informasjon, svare på spørsmål og samle institusjoner i et lærende fellesskap, er kunnskapssikkerhet ikke bare blitt bredt kjent, men også faglig fordypet i sektoren.

Samtidig ser vi at denne suksessen i 2026 har ført til en ny situasjon: institusjonene har blitt mer modne og har nå andre behov når det gjelder støtte.

Hva endres da i disse behovene?

Institusjoner søker mindre generell informasjon og heller mer spesialisert ekspertise som de selv ikke besitter. Institusjoner søker en samarbeidspartner som for eksempel kan hjelpe dem med å avgjøre om en teknologi omfattes av kompleks lovgivning eller om det er risikoer innenfor et spesifikt samarbeid.

Loket Kennisveiligheid kunne være denne samarbeidspartneren, men da trengs det flere ressurser, kunnskap og mandat enn det har for øyeblikket.

Hva sliter institusjoner mest med i praksis?

Jeg ser tre gjentakende dilemmaer:

• Åpenhet eller lukket? Balansen mellom åpen vitenskap og beskyttelse av sensitiv forskning. Mottoet "åpen der det er mulig, lukket når det er nødvendig" er fortsatt relevant, men i praksis kan det noen ganger være vanskelig å bestemme. 
• Skreddersøm eller faste regler? Søken etter en optimalisering mellom en tidkrevende individuell risikovurdering med fare for vilkårlighet og en effektiv retningslinje som kanskje er for generell.
• Unngåelse av utelukkelse. Forebygging av diskriminering og stigmatisering. Kunnskapssikkerhet handler om risikoer i et samarbeid, ikke om hvor noen kommer fra, men fokuset ligger naturligvis på noen få risikoland. Dette kan føre til stigmatisering av mennesker fra disse landene.

Hva betyr dette for de kommende årene?

Vi er tydeligvis i en ny fase. De første årene handlet det om etablering: bevisstgjøring og utvikling av retningslinjer. Denne fasen er i stor grad fullført. Det neste steget krever mer målrettet støtte som passer til ulike typer risikoer og institusjoner. Kjernen forblir den samme: kunnskapssikkerhet handler ikke om å velge mellom åpenhet og sikkerhet, men om å nøye kombinere begge deler.