Timon, for å begynne: hva legger vi i begrepet kunnskapssikkerhet?

I kjernen handler det om å hindre at kunnskap utviklet i Nederland til slutt skader vår sikkerhet.

Dette kan skje på ulike måter, som må unngås gjennom god praksis for kunnskapssikkerhet. Én måte er for eksempel uønsket kunnskapsoverføring. Akkurat som et innovativt selskap beskytter sine patenter, sørger vitenskapen for at dens mest sensitive kunnskap ikke utilsiktet havner i gale hender eller misbrukes av andre land for eksempel til militære formål. En annen metode kalles hemmelig påvirkning. Dette dreier seg om statlige aktører som påvirker og setter press på forskere i Nederland, noe som hindrer dem i å kunne utføre forskningen sin fritt.

Hvis nederlandsk vitenskap er for naiv i dette, er det for eksempel en risiko for at folk andre steder i verden undertrykkes eller skades med kunnskap utviklet i Nederland. For eksempel ansiktsgjenkjennelsessoftware som er utviklet for å oppspore kriminelle, men andre steder brukes til å spore opp dissidenter fra et utenlandsk regime og dermed undertrykke demokratiet.

Kunnskapssikkerhet synes å ha blitt raskt satt på dagsordenen de siste årene. Hvor kommer dette fra?

Dette har alt å gjøre med verden rundt oss. På grunn av økt geopolitisk spenning har fokuset på vitenskap endret seg. Regjeringer og institusjoner ser nå at kunnskap og teknologi (tenk på AI, chips eller bioteknologi) også er strategiske maktmidler. Det store spørsmålet er: hvordan kan man forbli et åpent, internasjonalt kunnskapsland uten å være naiv med hensyn til risikoene? Denne presserende situasjonen føles nå overalt.

Hvordan ser du på dette?

Jeg ser spesielt hvor fort det har gått. Der kunnskapssikkerhet tidligere var noe nytt eller til og med noe abstrakt for mange institusjoner, har nå nesten alle institusjoner fått på plass egne retningslinjer og prosesser. Det finnes institusjoner uten retningslinjer, men de har bevisst valgt å ikke ha behov for retningslinjer fordi de for eksempel nesten ikke samarbeider internasjonalt.

Dette har tydelig hatt effekt: institusjonene identifiserer risikoer bedre og er bedre i stand til å begrense dem selv. På denne måten har kunnskapssikkerhet blitt voksen på kort tid. For noen år siden så institusjoner og forskere på kunnskapssikkerhet som en trussel mot åpen vitenskap. Nå ser vi en vending: kunnskapssikkerhet blir stadig oftere sett på som en forutsetning for å beskytte åpen vitenskap. Dette er en ganske stor endring.

Hvordan har myndighetspolitikken hjulpet til med dette?

I startfasen var rollen til myndighetene virkelig avgjørende. Det ble bevisst valgt et modell som fokuserer på bevisstgjøring og institusjonenes eget ansvar. Det Kunnskapsikkerhetskontoret har fungert godt i dette: ved å gi informasjon, svare på spørsmål og samle institusjoner i et læringssamfunn har kunnskapssikkerheten blitt ikke bare mer allment kjent, men også faglig fordypet i sektoren.

Samtidig ser vi at denne suksessen i 2026 har ført til en ny situasjon: institusjonene har selv blitt mer modne og har nå andre behov når det gjelder støtte.

Hva endres da i disse behovene?

Institusjonene leter mindre etter generell informasjon og heller mer etter spesialisert ekspertise som de selv ikke har. Institusjonene leter etter en samtalepartner som for eksempel kan hjelpe dem med å vurdere om en teknologi faller innenfor kompleks lovgivning eller om det finnes risikoer i et spesifikt samarbeid.

Kunnskapssikkerhetskontoret kunne være denne samtalepartneren, men da trengs det mer ressurser, kunnskap og myndighet enn det har per i dag.

Hva sliter institusjonene mest med i praksis akkurat nå?

Jeg ser tre tilbakevendende dilemmaer:

• Åpen eller lukket? Balansen mellom åpen vitenskap og beskyttelse av sensitiv forskning. Mottoet "åpen der det er mulig, lukket der det er nødvendig" er fortsatt aktuelt, men det kan være vanskelig å avgjøre i praksis.
• Skreddersydd eller faste regler? Å finne en optimal balanse mellom en tidkrevende vurdering av risiko i hvert enkelt tilfelle med risiko for vilkårlighet og en effektiv retningslinje som kanskje er altfor generell.
• Unngå ekskludering. Unngå diskriminering og stigmatisering. Kunnskapssikkerhet handler om risikoer i et samarbeid, ikke om hvor noen kommer fra, men fokuset ligger naturlig nok på enkelte risikoland. Dette kan føre til stigmatisering av mennesker fra disse landene.

Hva betyr dette for de kommende årene?

Det er tydelig at vi er i en ny fase. I de første årene handlet det om oppbygging: bevisstgjøring og etablering av retningslinjer. Den fasen er i stor grad avsluttet. Neste steg krever mer målrettet støtte som er tilpasset ulike typer risikoer og institusjoner. Kjernen forblir den samme: Kunnskapssikkerhet handler ikke om å velge mellom åpenhet og sikkerhet, men om å kombinere begge nøye.