Lik muligheter for førstegenerasjonsstudenter

“In de buitenbaan” (De Groene Amsterdammer, 26 februari 2020) and “Als eerstegeneratiestudent sta je met 1-0 achter” (NPO radio 1, 26 augustus 2018). Dette er en problemstilling som har blitt diskutert i aviser og på radioen i flere år når det gjelder like muligheter for studenter som er de første i familien sin til å gå på universitet eller høyskole, såkalte førstegenerasjonsstudenter. Derfor har Dialogic på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet gjennomført en undersøkelse om like muligheter blant førstegenerasjonsstudenter. I denne undersøkelsen har vi oppdaget at like muligheter for førstegenerasjonsstudenter er under press på flere måter. For det første: førstegenerasjonsstudenter har ulike utviklingsmuligheter og fullfører studiene sine sjeldnere. Vår kvantitative analyse viser at disse studentene har en betydelig høyere risiko for frafall og bytte av studieprogram, noe som negativt påvirker deres muligheter for å fullføre studiene. Førstegenerasjonsstudentenes ulike utviklingsmuligheter kan forklares av to sentrale faktorer: de møter fordommer og utilsiktede negative effekter i vurderings- og utdanningssystemet, og de utfører unødvendig selvseleksjon. Dette siste skyldes at førstegenerasjonsstudenter ofte føler seg mindre hjemme på høyskolen eller universitetet og har mindre tillit til egne evner sammenlignet med medstudentene sine. To viktige nyanser bør fremheves her. For det første finnes det grupper av studenter som har enda høyere risiko for frafall eller bytte av studieprogram sammenlignet med førstegenerasjonsstudenter og fortjener derfor også oppmerksomhet. Disse inkluderer høyskolestudenter, bachelorstudenter, mannlige studenter, studenter med lavere familiens inntekt og studenter med innvandrerbakgrunn. For det andre spiller intersectionelle effekter en rolle, noe som betyr at noen grupper innen førstegenerasjonsstudenter opplever enda større ulikheter i muligheter. Særlig førstegenerasjonsstudenter med innvandrerbakgrunn og eldre førstegenerasjonsstudenter opplever sterkere ulikheter i muligheter sammenlignet med andre førstegenerasjonsstudenter. De har en relativt høy risiko for frafall og bytte av studieprogram og blir derfor sterkt påvirket av årsakene til ulikheter i muligheter. Førstegenerasjonsstudenter på universitetsnivå og førstegenerasjonsstudenter som tar flere utdanninger opplever også relativt høy risiko for frafall, men ikke for bytte av studieprogram. Likevel tyder dette på at årsakene til ulikheter i muligheter spiller en større rolle på universitetsnivået. For det andre: førstegenerasjonsstudenter har ulike seleksjonsmuligheter og har derfor mindre sjanse til å i det hele tatt komme inn på høyskolen eller universitetet. I vår analyse av litteratur og intervjuer ser vi at fordommer og utilsiktede negative effekter i vurdering og seleksjon gjør det vanskeligere for førstegenerasjonsstudenter å bli valgt ut for opptak til høyskolen eller universitetet. Vår kvantitative analyse bekrefter delvis dette. Vi ser at avskaffelsen av opptaksgrenser kan øke sjansene for at førstegenerasjonsstudenter blir tatt opp, selv om bevisene for dette i denne undersøkelsen er begrensede. For det tredje: førstegenerasjonsstudenter opplever ulike samfunnsmessige muligheter. Vår analyse av litteratur og intervjuer viser at førstegenerasjonsstudenter som oppnår en grad ofte opplever begrenset studie- og student suksess. Disse studentene er mer tilbøyelige til selvseleksjon, noe som betyr at de mindre deltar i fritidsaktiviteter som kan støtte deres personlige utvikling og senere samfunnsmessige utvikling. Denne selvseleksjonen er ofte et resultat av den høye presset førstegenerasjonsstudenter opplever for å fullføre studiene innen nominell tid. Dette kan begrense deres fremtidige samfunnsmessige muligheter da slike fritidsaktiviteter stadig mer verdsettes og etterspørres på arbeidsmarkedet. I tillegg kan disse aktivitetene bidra til å bygge sosialt og kulturelt kapital, engasjement i utdanning og akademisk suksess. For å løse dette relevante samfunnsproblemet, gir vi følgende anbefalinger:

• En politikk som utelukkende fokuserer på førstegenerasjonsstudenter ser ut til å være utilstrekkelig effektiv basert på våre data, med tanke på tilstedeværelsen av andre grupper studenter som har større sjanse for frafall, bytte av studieprogram eller lang studietid.
• I følge intervjuer med eksperter ser det ut til at institusjonene kan ha størst innvirkning på ulikheter i muligheter ved å styrke sosiale prosesser på campus, for eksempel ved å fremme følelsen av tilhørighet og redusere prestasjonspresset.
• Overgangen fra videregående skole til høyskole/universitetet utgjør den største utfordringen. Eksisterende tiltak, som startprogrammer for å øke kunnskap om systemer og strukturer, og stipend, kan fremme mulighetene for like muligheter.
• Å overvåke førstegenerasjonsstudenter for spesifikke tiltak ser ut til å ha mer ulemper enn fordeler.
• I tillegg indikerer ekspertene at det er nødvendig å adressere ulikheter i muligheter tidligere i utdanningskjeden.

Rapporten ble presentert for nasjonalforsamlingen den 19. desember. I den vedlagte reaksjonen viser ministeren til at denne undersøkelsen vil bli inkludert i en kommende policyrapport om hvordan man kan forbedre studieprogresjonen. Vi vil fortsette å følge med på denne rapporten og alle utviklinger innen dette temaet med interesse.