Vurdering av koronatiltakene for barnehager og nødtiltak (Untranslated)

I løpet av koronapandemien har barnehagene i Nederland blitt stengt (delvis) opptil tre ganger. Til tross for dette ble det alltid tilbudt nødopphold for spesifikke grupper: barn av foreldre/omsorgspersoner med en viktig jobb og sårbare barn. Ved å stenge barnehagene oppsto naturligvis risikoen for at foreldre/omsorgspersoner ikke ville ønske å (eller kunne) fortsette å betale for barnehageplass. Dette kunne føre til konkurs for barnehagetilbydere, en reduksjon i antall tilgjengelige barnehageplasser (når stengingene ikke var nødvendige lenger) og foreldre/omsorgspersoner som dermed kunne miste plassen for barna sine. Derfor ble det i denne perioden forsøkt å opprettholde stabiliteten i sektoren og gi foreldre/omsorgspersoner sikkerhet om den fortsatte tilgjengeligheten. Dette ble gjort ved hjelp av økonomisk støtte fra regjeringen til foreldre/omsorgspersoner for deres barnehagekostnader gjennom TTKO, TTKZO og kommunale ordninger. Arbeids- og sosialdepartementet har bedt Dialogic og Oberon om å evaluere TTKO, TTKZO, kommunale ordninger og nødoppholdet. Dette omfatter gjennomføring, kostnadseffektivitet, måloppnåelse og rekkevidde. For å gjennomføre evalueringen ble det benyttet spørreundersøkelser blant foreldre/omsorgspersoner (n=977), barnehagetilbydere (n=399) og kommuner (n=13), intervjuer (n=26), litteraturstudier, fokusgrupper (n=3) og en internasjonal sammenligning. Evalueringen viser at barnehagesektoren har holdt seg stabil og på beina i løpet av og etter koronaperioden. Uten disse ordningene ville en betydelig del av virksomhetene i denne sektoren gått konkurs eller havnet i (svært) store økonomiske problemer. I tillegg har flertallet av foreldre/omsorgspersoner klart å beholde plassen for barna sine etter nedstengningene. En forklaring på den høye måloppnåelsen for ordningene er den store viktigheten samfunnet legger på denne sektoren. Dette bidro til mye indre motivasjon hos alle involverte parter for å opprettholde barnehagene. Denne motivasjonen økte bare for foreldre/omsorgspersoner, da de ble fullstendig eller i stor grad kompensert for betaling av barnehagekostnader. Imidlertid slet noen barnehagetilbydere med å opprettholde tilstrekkelig bemanning på gruppene under og etter nedstengningene, på grunn av ulike eksterne effekter. Nødoppholdet har også hatt en positiv effekt på sektorens stabilitet. Dette gjorde det mulig for lokalene å være operative under nedstengningene, noe som gjorde det relativt enkelt å gjenoppta vanlig drift. Tilbudet om nødopphold var utmerket. I nesten alle kommuner (98 %) ble det tilbudt nødopphold. En betydelig del av foreldre/omsorgspersoner med viktige jobber har kunne utføre sitt arbeid (godt). Samarbeidet mellom VNG, GGH GHOR og SZW blir generelt sett som svært positivt, og det ble raskt gjort konkrete avtaler om gjennomføring av trygg nødopphold. Kommunikasjonen om nødoppholdet fra Riket til foreldre/omsorgspersoner var tilstrekkelig for å formidle budskapet om at nødopphold var tilgjengelig for foreldre/omsorgspersoner med viktige jobber og barn i sårbare posisjoner. Barnehagetilbydere sier også at de var tilstrekkelig informert om forventningene knyttet til organisering av nødopphold. Imidlertid var det en viss usikkerhet om når nye tiltak skulle tre i kraft og i hvilken grad barnehagetilbyderne hadde tolket tiltakene på riktig måte. Det var også utfordrende for barnehagetilbydere å bestemme seg for å tillate eller ikke tillate barn på nødopphold. En stor del av familiene (60-65 %) hadde rett til nødopphold fordi minst en av foreldrene hadde en viktig jobb. Disse berettigede visste nesten alle sammen at de kunne benytte seg av nødoppholdet. I den første nedstengningen benyttet 20 % av de berettigede seg av nødoppholdet, og over tid økte dette til omtrent halvparten av de berettigede som benyttet seg av tilbudet. De viktigste årsakene til den begrensede bruken av nødopphold var (1) foreldre/omsorgspersoner hadde ikke behov for det fordi de kunne jobbe hjemmefra, og (2) bekymring for smitte i barnehagen. Den reduserte bekymringen for smitte kan forklare økningen i bruken. For barnehagetilbyderne var det en utfordring å avgjøre hvem som skulle få bruke nødopphold og hvem som ikke skulle få det. Dette skyldtes delvis at de måtte høre fra foreldre/omsorgspersoner om de hadde viktige jobber og at de hadde vanskeligheter med å vurdere om dette faktisk var tilfelle. I tillegg ble listen over viktige jobber endret jevnlig. Til slutt var det utfordrende for barnehagetilbyderne å være strenge mot foreldre/omsorgspersoner som de mistenkte egentlig ikke hadde viktige jobber. Kommunen og barnehagetilbyderen tilbyr skreddersydde løsninger for sårbare barn i barnehagen. Nødoppholdet har tydeligvis redusert risikoen for forverring av situasjonen til sårbare barn, men det er vanskelig å fastslå i hvilken grad denne effekten har skjedd, siden det er uklart i hvilken grad barn i en sårbar posisjon faktisk har blitt nådd, men det er positive indikasjoner. Bivirkningene som kom frem i evalueringen viser at barnehagene ble sett i et positivt lys som et resultat av nødoppholdet. De kunne spille en viktig rolle for foreldre med viktige jobber. En negativ bivirkning er at den mentale belastningen for foreldre/omsorgspersoner uten viktige jobber har økt på grunn av behovet for å kombinere arbeid, omsorg, familieliv og undervisning, siden de ble utelatt fra nødoppholdet. Effektiviteten av hver ordning er beskrevet i rapporten. **Anbefalinger** Samarbeidet innad i barnehagesektoren var svært godt og bidro til vellykket gjennomføring av disse tiltakene. Det er viktig å opprettholde disse nettverkene godt slik at de kan brukes igjen senere. Samarbeidet med aktører utenfor sektoren, som foreldre/omsorgspersoner og skoler, var svært komplekst. Ansvaret for kommunikasjon og samordning med foreldre/omsorgspersoner og skoler ble i stor grad lagt på barnehagene. Disse kommunikasjons- og samarbeidsstrukturer eksisterte ofte ikke. Det anbefales å forbedre disse nettverkene, lage avtaler om ansvarsområder og satse på en mer helhetlig tilnærming for barn. En slik tilnærming for barn under en krise krever tydelig samordning av ansvarsområder mellom Arbeids- og sosialdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Det finnes heller ingen data (slik som antall) om sårbare barn per kommune. Det anbefales å samle inn mer data om denne målgruppen, slik at politikken rettet mot denne gruppen kan evalueres grundig. Det er også synlige effekter av nedstengningene på fysisk og mental helse hos barn, foreldre/omsorgspersoner og ansatte i barnehagene, som ble nevnt i nesten alle intervjuer og spørreundersøkelser. Dette kan inkludere mental belastning grunnet usikkerheter og 'ventetid' for barn etter en åpning eller stenging av barnehagen. Det er viktig å ta signaler som kommer frem (tidlig) i en krise om mulige bivirkninger på alvor, kommunisere disse til involverte ministre og ta dem med i beslutningene. Forskningsrapporten ble overlevert til Tweede Kamer den 18. november.