Meldingsvillighet blant dømte med selvrapporteringsstatus

Dømte som må sone en frihetsstraff i fengsel, kan bli innkalt til å melde seg selv på en fastsatt dato på en bestemt fengselslokasjon. Dette såkalte "selvmelding" har fordeler for de dømte – de vet når de skal sone og kan forberede seg selv og sine omgivelser (tenk på å ordne betaling for boligen eller søke permisjon fra arbeidsgiveren). Imidlertid viser det seg at mindre enn halvparten (ca. 45%) av de dømte med selvmeldingsstatus faktisk benytter seg av denne muligheten. Hvis en dømt ikke melder seg, kan vedkommende når som helst bli pågrepet av politiet. I denne undersøkelsen har Dialogic på oppdrag fra WODC undersøkt 1) hvorfor mer enn halvparten av de dømte med selvmeldingsstatus ikke følger oppfordringen og 2) hvordan oppmøteviljen kan økes. For å undersøke dette har vi snakket med fanger i fengslene, både de som har meldt seg og de som ikke har gjort det og er blitt pågrepet. De fleste som meldte seg, sa at de ikke engang vurderte å ikke følge oppfordringen etter å ha mottatt den. Den mest nevnte årsaken blant de som ikke meldte seg var at de ikke mottok brevet. Dette kan forklares med at de som ikke meldte seg ofte ikke har en fast bostedsadresse. Den største gevinsten for å øke oppmøteviljen er å utvide rekkevidden av selvmeldingsoppfordringen (for eksempel ved å sende den rekommandert og tilby den på flere språk). Personlig og proaktiv kontakt åpner for mange muligheter til å gi skreddersydd støtte (en prøve i de tre nordlige provinsene viste allerede lovende resultater). I tillegg ville fleksibilitet rundt selvmeldingsdato og fengselslokasjon øke oppmøteviljen blant denne gruppen. Å belyse fordelene med selvmelding tydelig i selvmeldingsoppfordringen (for eksempel ved å tydelig fremheve dem i forhold til ulempene) kunne muligens overbevise de dømte som er i tvil. Praktiske fordeler, som muligheten til å ta med sigaretter og egne hygieneartikler, kan noen ganger være avgjørende i rasjonelle vurderinger.